Ho Chi Minh-byen/Saigon, 11. februar 2013

Så er vi ute av dragens år og inne i slangens. Fyrverkeri, blomster, kokt ris i bananblad, skrål i smuget med mye bia og underholdning i parken. Det er litt av essensen i vietnamesernes største høytid, som offisielt ble avslutta i går/natt, den 10. februar, men som egentlig har vært markert og feiret i mange dager. Køene foran blomsterutsalgene har indikert at noe spesielt har vært i kjømda, og særlig er det gult det har gått i – helst krysantemum og bonsai. Hus, gater og plasser har vært kraftig dekorert, og mange har dratt tilbake til sine røtter, dvs. familiene sine, som gjerne bor på landsbygda. Tet dreier seg primært om familiegjenforening, og trafikken er så travel i denne perioden at det kan være vanskelig å få plass på busser og tog. Jeg har stort sett holdt meg i ro i District 1 og holdt sosialantropologens årvåkne blikk på vietnamesernes relativt stillferdige svar på vår 17. mai, jule- og nyttårsaften ... Nå kan jeg dra videre.

   

Skal vi takke franskmennene for at Saigon har blitt en flott og åpen by? I hvert fall satte de sitt preg på byen, og utvikla den, etter at de inntok denne delen av landet som kolonimakt i 1859. Mye av arkitekturen her i Østens Paris er franskinspirert, og de breie boulevardene har nok blitt til på  franske tegnebrett. Det er mye luft og plass i sentrum, der jeg har slitt mye skosåler i det siste.

Å unngå krigsmuseet her i Ho Chi Minh-byen ville være en unnlatelsessynd, så jeg svettet meg også dit. Over fire etasjer blir krigen(e), spesielt «Amerikakrigen», utførlig dokumentert av seierherrene. Hovedsakelig bildeframstilt, med plakater, amatørfotos og en stor samling fotografier fra felten, tatt av verdens fremste krigsfotografer. Og museet sparer ikke på effektene. Her er  det fostre  på sprit sammen med utallige bilder av deformerte sivile, alle ofre for amerikanernes kjemiske krigføring. Her er det istykkerskutte soldater og nærbilder av grusom tortur. Alt skyldes den store, stygge ulven, USA, selvfølgelig. Og her er det våpensamlinger, miner og smadrete fly. Og «tigerburene», der Vietcong-soldatene ble holdt fanget, vises fram til skrekk og advarsel.

Vi veit jo at krigen var grufull, men å få det dokumentert så massivt som dette, gjør inntrykk. Det er en blanding av fascinasjon og avsky man opplever ved å gå gjennom de store salene, som er godt besøkt. Hva tenkte de mange amerikanerne som vandret stille sammen  med meg mellom bildecollagene?

Graham Greene var krigsreporter her da franskmennene uten suksess brynet seg på vietnameserne på 50-tallet. I denne byen satt reporteren, men først og fremst forfatteren og nesten-nobelprisvinneren Greene  og skrev for rundt 60 år siden. Ut av det kom blant annet «Den stillferdige amerikaneren», en av Greenes beste bøker, som kan leses som en ren kjærlighetserklæring til Saigon. Jeg stopper opp utafor Hotel Continental, der Graham Greene periodevis bodde, og slurper i  meg en kald kaffe «special» på stilige Givral, rett over gata. Dette er kafeen krigsreporterne møttes på for slarv og nyhetsutveksling.

Jeg er nok noen tiår for seint ute til å ta del i den tøffe praten, og stikker heller opp i 49. etasje på byens høyeste bygg – Bitexco Financial Tower – www.bitexco.com.vn – ferdigbygget i 2005 og 272 meter helt opp til issen. Her oppe i skyene får du et 360 graders fugleperspektiv på hele Saigon, og vel så det. Luksushotellene Sheraton og Caravelle, som begge ser svære ut nedenfra, blir småkryp  fra dette fantastiske utsiktspunktet. Jeg ser rett ned på den travle Saigonelva som slynger seg gjennom byen, og som rommer  de mange oppankra båtene med stråmattetak, der byens elendigste bor. Mens det i sumpområdet på andre sida  i løpet av 15 år skal bygges ut et gigantisk finans- og næringsområde  etter modell av Shanghai. Saigon vokser og vokser, og klasseskillene med den?

En liten dagsavstikker sørover til My Tho og en båttur på Mekong var penga verdt. Besøket i Kokosnøttbyen, hos krokodillene i bassenget og en tur på kanalen under palmebladene i flatbunnet båt sitter på den indre minnebrikka. Mekongdeltaet kalles også De ni dragers delta, fordi Mekong, verdens ellevte største elv, deler seg i ni utløp, som alle munner ut i Sørkinahavet. Deltaet kalles også en biologisk skattekiste, med et rikt fiske og  en kolossal risproduksjon. Mange vil huske heftige kamper i Mekongdeltaet mellom FNL og amerikanske soldater – en gang for lenge sia.

Sola steiker i Saigon, men de lever garantert ikke noe liv på solsida alle de syklende og vandrende  og sammenkrøpte småkjøpmennene og -kvinnene som falbyr alt fra kokt ris og stekt fisk til kammer, solbriller, lightere, cd-er og skopuss. Ikke de mange arm- og fotamputerte heller, der de sitter og tigger ved luksushotellene. Hva slags tanker og drømmer de har alle som lever inne i smuget hos meg, veit jeg ikke. Det er et par-tre meter mellom veggene, og på begge sider tyter det av folk. Maten lages og spises ute, inne finnes ikke plass. En scooter eller to skal ha plass i stua også. Det brases og spises og vaskes opp ute i skitten, der sola ikke slipper ned, og der det stundom lukter ille. Jeg kan ikke unngå å titte inn, der folk ligger rett på golvet,  i ei hengekøye eller på en madrass. Her er det ikke mye privacy, men det er mye sosialt liv i strøket, og mye kortspill. Hvordan de ser på oss arrogante rikinger fra vest, aner jeg ikke, men neppe noen av dem vil noen gang kunne cruise rundt i verden som Reiserik. Det er jeg helt trygg på.

Vietnamkrigen er over, og freden hersker tilsynelatende blant de 90 millioner vitnamesere. Starbucks har nylig åpna sin første kaffebar i dette kommunistisk-kapitalistiske landet, og flere enn meg lurer nok på i hvilken retning sentralkomiteen vil ta nasjonen. Noen arabisk vår er det ingen tegn til, varmegradene til tross. Kanskje den starter hos de tusener som ikke har fått utbetalt lønna si på måneder. Vo Hong Duong sier til avisa Thanh Nien at hun ikke tør å klage i redsel for å bli oppsagt. Dette er også Vietnam.

Atskillige flere steder skulle jeg besøkt. Som Sa Pa i nord med de terrasserte markene og høye fjella, hos de mange folkegruppene i grenseområdene, og Dalat i 1500 meters høyde. – Et paradis, sa telemarkingene jeg møtte, som hadde kost seg forderva, til tross for kalde netter, men desto varmere dager.

Jeg takker for gjestfriheten og gode reisetips fra andre farende fanter. Især newzealenderen Ron, pensjonisten som har reist rundt i disse landa i åtte år og kan «alt». Og sammen med  uvurderlig informasjon fra Lonely Planets diskusjonsforum – www.lonelyplanet.com/thorntree/index.jspa – busser jeg  mandag morgen videre fra Saigon til Phnom Penh, med US-dollars i lomma. Klikk på «Kambodsja» for neste rapport.

Drømmereise-tips:

Gå inn på det utrolig flotte nettstedet til globetrotter Jodi Ettenberg, som spiser seg gjennom hele verden. Nå bor hun i Saigon for noen måneder: www.legalnomads.com

Rimelige spisesteder i backpackerstrøket testet og kvalitetssikret av Reiserik:

Dung Tay

86 Bui Vien

SaSa

242 De Tham

Cafe 333

201 De Tham

Dune Cafe

15 Do Quang Dau

La Casa

45a Bui Vien

Gia Dinh Nho

31 Bui Vien (kaffe)

Vekslingskontor:

203 De Tham

Ho Chi Minh-byen/Saigon, 5. februar 2013

Siger ned på senga på Thanh Guesthouse etter en smule vandring i sentrumsgater. Og det er en prøvelse for kjødet når termostaten viser 35.  Da snakker vi pluss uten et vindpust. Det kjennes ut som det dobbelte når  man tråkker rundt på heit asfalt, og trafikken surrer rundt beina i ett sett.

Målet med formiddagens lille eksersis var Pho 2000, der president Bill Clinton stakk innom da han som første amerikanske president etter krigen besøkte Vietnam. Clinton ble umåtelig populær her i landet, og på Pho 2000 (pho=nudelsuppe) inntok han programmessig en porsjon nudelsuppe, vårruller og et glass mangojuice. Clinton snobba nok nedover, for stedet er en ganske enkel kafe med respatexbord og istykkerslåtte fliser på veggene. Reiserik tar en kopp kaffe. En viss standsforskjell skal det være på presidenter og backpackere.

Så har jeg altså gjort min siste etappe med de vietnamesiske statsbanene. Etter rundt 33 timer på harde og softe seter fra Hanoi, med fire stopp innimellom, endte somletoget på Saigon stasjon etter 1726 tilbakelagte kilometer fra hovedstaden. Det ble mange rismarker underveis, mye fattigdom og tonnevis av plastposer og skitt langs jernbanesporene. Men også uendelig vakker natur. Mange gravsteder  dukket opp, på de underligste steder. Midt ute ei eng kunne det ligge ei grav eller ti. Inne i et  skogholt eller midt mellom et par fabrikkbygninger.  Det støkk i en forbipasserende togpassasjer da svære, røde hakekors dukka opp på gravsteiner. Men swastikaen er fra eldgammelt av en hinduistisk symbol, som knyttes til evig liv. Da godtar jeg det.

At vietnamesere flest ikke har nytt godt av den økonomiske oppgangen, er særlig  iøyenfallende ved innkjøringen til storbyen Saigon. (Rundt 17% regnes som fattige. Mens Norge ligger på verdenstoppen i velferd, er Vietnam på 128. plass).  Klesvasken henger, og ungene leiker, tre-fire meter fra jernbanesporet, uten sikring! Folk sitter med suppa si i støvskya og later  som ingenting. Dette er også hverdag i Vietnam.

Og for en by. Saigon er  svær! Gedigen. Og når jeg sier Saigon er det fordi det er navnet de fleste benytter. Ho Chi Minh-byen er det offisielle navnet fra 1975, men har ikke helt  gjennomslagskraft. Unnskyld onkel Ho!

Innbyggertallet varierer litt etter hvor man strekker grensene. Jeg hører alt fra sju til tolv millioner. Uansett en god del større enn hovedstaden Hanoi, som også virker mer puslete enn Sør-Vietnams tidligere hovedstad. I 1975 kom Doi Moi, foreningen mellom de to tidligere statene, og etter det har saigoneserne måttet finne seg i kommunistisk overherredømme.

Reiserik havna i backpackerkvartalet i District 1. Inne i et trangt smug, 84/26 Bui Vien, ligger Thanh Guesthouse, og som så mange av de tilsvarende overnattingsstedene,  drives det av en familie som også bor der. Derfor er det ungeskrik og kjerringskravl (hvor er mannfolka?) fra "resepsjonen" hele dagen. Man må sette skoa i skapet og skreve over ris- og nudelskåler for å komme seg inn og ut, men natta er rolig og søvnen grei, godt hjulpet av bådé vifte og aircondition.

Etter å ha smakt på grilla hundekjøtt i Hanoi, og fulgt opp med krokodille (litt søtlig, lettygd, ok) og frosk (minner om kylling, ok) i Nha Trang, falt jeg tilbake i det vante her ute på gata. Vårrull er sånn passe godt, passe dyrt og passe mye, så da ble det det og en Saigon Beer, som smaker fortreffelig en lummer aften.

Og da er det bare og sette seg og spise, slappe av og glane. For her er det mye å iaktta. Mange rare og sære  turister, selvfølgelig. Backpackerne sitter vagla opp på plaststoler og viser seg fram (ikke jeg, da), og byens egne ser inntektspotensialet i oss. Her går unge jenter rundt med høye engelskspråklige bokstabler i armkroken, andre reklamerer for Ka Ka's Spa og Eden Spa & Nails. Skopussere er det nok av, i alle størrelser, og armringer, solbriller, strandsko, sigaretter og amatørkunst omsettes i stor stil. 

Og ikke minst er gatene nå i disse dager fylt av boards, bannere og plakater - gul tekst på rød bakgrunn - som forteller at landet er midt inne i feiringa av tet. Tet er Vietnams aller  største og viktigste høytid, og kommer til ulike datoer hvert år, men alltid i slutten av  januar/begynnelsen av februar. Tet følger tidsmessig den kinesiske nyttårsfeiringa, og er en blanding av vår egen jule- og nyttårsfeiring, og litt til. Det er tida for familiegjenforening, besøk på gravstedene, overrekkelse av gaver - helst røde konvolutter med penger, overrakt av den eldre generasjon til den yngre. Det pyntes og forberedes over en lav sko. Noen ungdommer øvde seg i ei bakgate her, utkledd på karnevalsvis. Og hva som skjer på sjølve dagen, søndag den 10, veit jeg ikke, bortsett fra at  det blir et heidundranes fyrverkeri midnatt. Og jeg kan ikke godt forlate Vietnam uten å ha fått med meg dette.  Regner med at det blir folksomt i sentrumsgatene her førstkommende søndag. For mer info:  

http://vietnam.missouri.edu/CultureCorner.html

Men området har mer å by på enn som så. Cu Chi-tunnelene fra krigens dager må selvfølgelig besøkes, noe jeg allerede har gjort. Et par timers busstur nord-vestover ligger dette nettverket av tunneler som ble gravet ut over mange år under  krigene mot Frankrike og USA. 20 mil med tunnel i tre nivåer, ned til tolv meter under jordoverflata,  ble en nøkkel til Vietnams frigjøring. Fra disse tunnelene, som er så smale og lave at sågar vietnameserne måtte gå bøyd, styrte motstandsbevegelsen krigen, samtidig som opptil 16 000 mennesker bodde her, helt eller delvis. Vann måtte pumpes opp fra grunnen, mat måtte lages uten at røyk slapp ut, alle nedganger måtte skjules for fienden og området dekkes av miner og feller. Amerikanerne kom på sporet av tunnelsystemene, men klarte aldri å eliminere betydningen. I dag er Cu Chi en stor turistattraksjon, og en liten del  tilgjengelig for turister. Reiserik var bokstavelig talt ikke høy i hatten der han krabbet på alle fire i den nest høyeste av tunnelene. Hvordan de fant fram, hvordan de klarte å eksistere og fungere år etter år her nede, det er bare en utrolig historie. 

Og så tar jeg en liten avstikker til Mekongdeltaet ...

Reisetips Saigon

Vær nøye med å avtale pris på forhånd. Taxier med taxameter ikke noe problem. Det er «de andre». Jeg tok en tur med en sykkeltaxi, og spurte om  prisen. – Fifteen. – Fifteen? – Yes, fifteen. Da vi kom fram etter en timinutters sykkeltur skulle gubben ha 150 000 dong. Selvfølgelig kunne jeg se på 30–40 kroner som u-hjelp til Vietnam, og det betød ikke all verden for min pengebeholdning, men jeg følte meg nå snytt, åkke som.

Tips reiselitteratur

– Graham Greene: Den stillferdige amerikaneren (The quiet American). Fra Greenes egen tid som reporter i Vietnam på 50-tallet, da Frankrike var kolonimakt. Om krig og kjærlighet.

– Bao Ninh: Krigens sorg. Forfatteren ser tilbake på sine ti soldatår. Realisme og surrealisme. 

– Andrew X Pham: Catfisk and Mandala. Pham forlot Vietnam smm. familien som tiåring og ble USA-vietnameser. Kom på revisitt tjue år etter - på sykkel. Seriøst tema fortalt med mye humor. Prisbelønnet.

Nha Trang, 30. januar 2013

For å ta det i kronologisk rekkefølge:  En relativt kort togtur fra Hue til Da Nang. Et stykke før Da Nang legger jernbaneskinnene seg helt ut til kysten. Vi ser plutselig havet, med klipper og flotte strender.

Endel kirkespir kommer tilsyne sørover. Vietnam er på papiret en ateistisk stat, men kalles også et religiøst supermarked. Forfedredyrkelse er vanlig, og blandet med en dose konfutsianisme og en dose buddhisme, er vel dette man kan kalle  den største «religion» i Vietnam. Buddhismen er offisielt landets største religion, men har ingen stor oppslutning tallmessig. Buddhistmunker har ofte vært torner i øynene på makthaverne, både før og etter krigen. Kommunistpartiet støtter ikke religionsutøvelse, men forhindrer den heller ikke, heter det. Men leser man Amnestys årsrapport for 2012 er dette en påstand med store modifikasjoner: En katolsk prest ble fengslet for tolv år og to buddhistmunker til fem og  tre for det makthaverne mener er antistatlig virksomhet. Bloggere blir heller ikke pent behandlet. Hva med meg?

Da  Nang

Jeg skifter fra tog til minibuss i Da Nang og tar avstikkeren tre mil ned til Hoi An. Da Nang viser seg som en sjelløs, men velstående by, med ny flyplass og et knippe av nye, moderne bygg og sportsarenaer. På vei ut av byen passerer vi nye kjempehoteller, villaresorter og golfbaner – kilometer etter kilometer. Her har internasjonale kjeder lagt beslag på indrefileten av strandtomter for å bygge femstjerners hoteller. Tydelig at kommuniststaten skal ta opp kampen om turistene med Thailand. Og den har 344 mil med kystlinje å by på.

Da Nang er en svær og viktig havneby i sør, og står skrevet med store bokstaver i Vietnams historiebøker: I 1965 gikk de første amerikanske troppekontingentene i land her. Folketallet økte raskt med krigens gang. Det gjorde også handelen, flyktningestrømmen og prostitusjonen. Ti år etter etter at amerikanerne landsatte sine første tropper, ble Da Nang befridd – mange mener besatt – av nordvietnamesiske styrker. I kaoset før dette kjempet alle mot alle for å komme seg ut av landet. Mange av oss husker bildene fra den gang, da folk klamret seg til understellet på de amerikanske helikopterne for å komme vekk.

Reisetips Da Nang

Hotellet Faifo er nærmeste nabo til jernbanestasjonen, og ideelt for togreisende. Et aber er at ingen i den overtallige staben fikk noen sekser i engelsk. Jeg måtte google fram et bilde av ei skål med ris for å få den servert  ved siden av svinekjøttet. Og det måtte tre kelnere til før jeg fikk bestilt min idealfrokost: Scrambled eggs, orange juice and a cup of coffee, please.

Hoi An

Hoi An er Vietnams svar på Skagen. Sammenligningen er ikke ueffen, fordi landskapet innover mot den idylliske byen – minus rismarkene – minner om innkjørselen til Jyllands nordspiss. Og i sentrum er gatene intime, med gule, lave  hus på alle bauer og kanter.  Minner litt om Fredrikstad også, der en kan gå og jangle nede ved elva.

Uansett er dette en koseby, dit «alle» turister sluses. Og selvfølgelig kan byen framstå som altfor turistifisert, men uten å ha mista mista sjarmen og identiteten. Du kan finne byens egne som steiker og braser  på fortauet, og plutselig en dag dukka en kuflokk opp midt  blant biler og tohjulinger i den travle handlegata.

Det skal befinne seg 500 skreddere i byen, har jeg lest. Ikke gjort noen opptelling, men de ligger tett i tett nedover gatene. 13 dollar for ei tjukk utapåjakke lar seg høre. Sikkert dyrere om de skal sy etter mål, men lot meg ikke friste til noen oppjustering av garderoben. Har tvert om noen gamle T-skjorter jeg gjerne skulle bli kvitt ...

Restaurantene og kafeene ligger tett som hagl. Beliggenheten inntil elvekanten innbyr til en bia eller kaffe. Jeg lot meg friste av svenske Kalle sin Cava, et spisested i øverste prissjiktet. Jeg satte meg i halvmørket og bestilte en Hai son Nurong Ong Tre, og da skjønner jo alle at det dreier seg om sjømat. Reker, tunfisk og annen fisk på pinne, vakkert dandert på en bambustallerken. Godt, men den vakre retten forsvarte ikke prisen, tycker jag. Kunne fått et par-tre gode middager lengre borte i byen for samme prisen.

Scooterne dominerer her også, men byen og omegnen innbyr til pedaltråkking. Jeg leide en sykkel  for en dag av Chin for åtte-ni norske kroner og dro fire-fem kilometer utpå landet. Møtte hyggelige risdyrkere uten søndagsfri, og snart åpenbarte det seg ei sandstrand på atskillige kilometer. Nesten folketom, men styrt av ei bøs dame som hersa og styrte verre. Jeg skulle ligge på akkurat den senga, og bestille drikke bare av henne.

– Hvor mye koster senga?

– Hundre tusen.

– For mye, sier jeg og går.

– Free, free, sier hun så, men jeg må forplikte meg til å besøke kafeen hennes oppe på muren. Folk er stort sett hyggelige, men ser på oss hvitinger som vandrende minibanker. Sånn er det også nede ved elva.

– Photo, photo. Jeg knipser, og etterpå er det fram med labben. Helt forståelig i et land der lønningene er milevis unna våre, og der Nav er noe man utelukkende finner på en sykkel eller scooter.

Hoi An er absolutt verdt et besøk, tre mil fra Da Nang. Tett med båter i elva som tilbyr turer.

Promenering langs Bach Dang er helsebot, og besøk gjerne det travle markedet litt lengre borte i Pan Boi Chau. Forøvrig er det Den japanske brua fra 1500-tallet som markedsføres som byens fremste symbol.

Reisetips Hoi An

– Bor på Hoa My, en timinutters spasertur fra sentrum. Rimelig hotell med stort sett backpackere. Masser av hoteller i byen.

– Kafeen Citronella skårer høyt på Tripadvisor. Koselig, rustikt interiør.

Nha Trang

Jeg bruker Agoda som hotellveiviser, og plukket meg på grunn av gode anbefalinger ut Tuyet Mai som overnattingssted. Under 200 nok. for tre netter avskrekker ikke. Og da har jeg hotell et par minutter fra strandkanten. Godt å komme i hus etter en nitimers togtur fra Da Nang.

Nha Trang er Vietnams Badeby med stor B. Hit kommer tusener av vietnamesere for å plaske i Sør-Kina-havet. Og gammel- og nyrike russere ser ut til å innta denne delen av verden  med største arroganse. Phuket i Thailand sies å være invadert av dem, og her i denne byen er de lette å få øye på blant de små innfødte. Skilter med det russiske alfabetet pryder en rekke etablissementer i gatene rundt beachen.

Litt mer språkprat helt til slutt: Jeg traff en tysker på toget. Han kom fra Kina der han reiste rundt, men ville til en varm strand i Vietnam. Den unge mannen behersket så mye kinesisk at han klarte å ta seg fram på egen hånd. Trolig var det talespråket mandarin det her var snakk om. Men i Vietnam følte han seg helt bortreist blant skrifttegnene. Sjøl om Vietnam lå under Kina i 1000 år (200–1200 e.kr.), har skrift og talemål utvikla seg i ganske ulike retninger.

Og jeg klipper vilt fra Wikipedia: «Vietnamesisk er et astroasiatisk språk som er  offisielt språk i Vietnam, og snakkes av over 67 millioner mennesker.  Mens Vietnam var en del av de franske koloniveldet var språket kjent som annamitisk. Det er morsmål for viet-folket som utgjør 86 % av Vietnams befolkning, og for rundt 3 millioner vietnamesere i utlandet, hvorav rundt halvparten bor i USA. Det tales også som andrespråk av minoriteter i Vietnam».

Jeg skal ikke dra lingvistikken så mye lenger, men konstatere at sjøl om skriftkrusedullene for oss vestlige ser ganske like ut i disse landa (Thailand, Burma, Laos, Vietnam og Kambodsja) så er det vanskelig for folk å kommunisere over landegrensene. Da kanskje med unntak av Thailand/Laos.

Forøvrig er det slik at her skriver man Viet Nam, Ha Noi og Sai Gon, mens vi hjemme trekker sammen. Men ikke konsekvent, for i norske guidebøker står det Da Nang og ikke Danang. Forstå den som kan. Svært lite av skilt, boards, plakater er oversatt til engelsk. Ikke engang på jernbanestasjonene. Her er det mye å rette opp for landets tyristsjefer.

Sjøl har jeg lært meg tre ord på vietnamesisk: bia, nem og ga – øl, vårrull og jernbanestasjon. Det holder lenge ...

Hue, 23. januar 2013

Gjennom Vietnam med tog. Det er målet, og ikke så lite ambisiøst. For Vietnam er langt, og lyntoget er ikke oppfunnet her. Snittfarten på ekspresstoget er 50 km/t leser jeg, før jeg forlater Hanoi klokka 10,05 mandag morgen. Hadde overlatt billettbookinga til Lui på hotellet, og derfor endte jeg opp på de billigste trebenkene. Det er er to klasser på togene her: Harde seter og mjuke seter, foruten sovevogn, da. Kan vietnameserne klare det, skal vel jeg holde ut tresmaken i baken. Og nå er jeg ute i god tid og plasserer meg på plass 35 i toa 2, som ikke er en dass, men rett og slett vogn nr. 2.

Så strømmer de på, vietnameserne på vei mot sør, med mye pikkpakk, og som etter mye skravling og dikkedarer fyller hyller og seter og vel så det. Reiserik er eneste hviting i vogna, men føler seg vel.

Serveringsvognene tilbyr svære porsjoner med ris, kyllinglår og svinekjøtt på spidd, med en kopp spinatsuppe attåt. Med en bia og en  kopp kruttsterk kaffe som avslutning, føler en seg tilfreds ombord på den vietnamesiske jernbanen. Vognene kunne nok ha hatt godt av litt mer renhold, og dassene, som jeg er blitt advart mot, holder jeg meg unna.

Planla å stykke  opp reisa, og reise bare på dagtid for å se mest mulig. Et glimrende verktøy for togreisende er nettstedet www.seat61.com Britiske Mark Smith startet det som en hobby, og har utviklet sidene i detalj. Her er det togtider og avstander for nær sagt alle verdens land, fullstendig oppdatert. Og jeg går inn og finner ut at det er 31,9 mil til Vinh, en passende avstand første togdag.

Sola dukker opp halveis ut togturen. Vi ser endeløse rismarker skli forbi der bøndene står med rompa i været og sine  nor på toppen og planter ris i våt jord. Mil etter mil etter mil ... Vietnam er verdens nest største  riseksportør, etter Thailand. Noe overraskende blant de største på kaffe også.

Har ikke bestilt hotell på forhånd, men regner med at det årnær sæ i:

Vinh:

Dette er byen Gud, ev. Kommunistpartiet glemte. Ut av stasjonen etter sju timer fra Hanoi, ser jeg noen breie, støvete boulevarder, med en masse lurvete butikker rundt. Uten at jeg har vært der, innbiller jeg meg at det er slik det ser ut i Nord-Korea.

Etter  å ha levd ganske inkognito i Hanoi ei stund, er dette som å sette på seg fyrlys. Her ser det ikke til  til at vestens ryggsekkturister stanser for mye. Jeg følte meg ei stund som negeren på Ål stasjon (jfr. Hellbillies).

Jeg fikk vite at det var noen cheape hoteller fem kilometer unna, men jeg valgte det svære like ved stasjonen. Muong Thanh er et kjempehotell som skiller seg ut mellom støv og skitt og småkafeer med plastbord og -krakker.

– Very expensive, sa mannen på stasjonen og pekte.  Her bodde jeg for 25 dollar ei natt, og nøt etter forholdene luksuslivet etter det heller skrale oppholdet på Homey. Men tre  kvarters venting på en tallerken vårruller, underbygger vel påstanden at Vinh ikke er Vietnams navle. Og engelskkunnskapene så å si totalt fraværende. Men varmen har kommet. Jeg kjøper en billett til Hue  for 251 000 dong (ca. 65 nok) av ei sur megge på stasjonen. Til kongebyen Hue er det er det 369 kilometer, mener Martin Smith.

Hue

Hoa er Vietnams framtid. Vi ble sittende ved siden av hverandre fra Vinh til Hue, og den 22-årige økonomistudenten er bedre enn de fleste uti det engelske språket. Hun var på vei til slektninger i Hue, langt fra Hanoi, der hun studerer, og enda lengre unna hjemstedet nord for hovedstaden, der mor og far bor. Hun er et resultat av Vietnams tobarnspolitikk. Bor sammen med  broren i Hanoi.

Jeg ville vite mest mulig om Vietnam, hun var veldig nysgjerrig på Norway, men visste ikke helt hvor landet ligger.

– Diskuterer dere politikk på universitetet, spør jeg.

– Å, nei aldri politikk, sier hun nesten beskjemmet. Men det er nå sånn av hvert land finner sitt system, mener hun. Og hun har ingen planer om å flytte fra landet, slik altfor mange med utdannelse gjør. Hun ser seg kanskje i en stilling innen turistnæringen, som trenger et løft. Jeg sier ha det til Hoa på Hue stasjon – og ta gjerne en tur til Norge!

Den første som møter meg i gata utenfor Nhu Phu-hotellet er en gutt på sykkel som skal selge ei dame.

– You want a girl,  bom bom, spør han og gjør unevnelige bevegelser. En sykkeldrosjemann kommer like etter og gjør de samme faktene.

– Vietnamese girls very nice, bom bom.

Eller du kan støte på en mann som kommer bort til deg og spør hvor du kommer fra.

– I am from Norway.

– I know a man in Ålesund.

– I live in Oslo.

Mannen vil gjerne at vi setter  oss på en kafe, og maser og maser. Til slutt foreslår jeg en cola rett over gata. Før drikken er servert, spør han:

– You have some Norwegian kroner?

– No, just a few.

– Ok. Goodye, maybe I see you later ...

Men ellers er Hue en flott by med mye liv. Det er jo kongebyen på andre sida av Duftenes elv som trekker turister.

Det var kong Gia Long som startet byggingen av det som ble en kjempefestning for over 200 år siden. Helt kvadradisk ligger det svære området der idag omgitt av tjukke vollgraver. Inne i de store kvadratet ligger Den indre kongebyen, og inne der igjen Det forbudte rommet. Området var kongens  residensby fram til 1945, da Ho Chi Minh erklærte Vietnam sjølstendig, og landets siste konge tok flyet til Frankrike, der han døde.

Kriger og tidas tann tæret på Citadellet, som området også kalles. Ikke minst den siste krigen, da motstandsbevegelsen forskansa seg her inne. Hue var sentrum for de heftigste kampene under den såkalte tet-offensiven (tet=nyttår) i 1968. Frigjøringsfronten angrep over 100 byer, og mista 5000 mann ila. 25 dager, sørvietnameserne 348 og USA 142. Man regner med at 9000 av byens 16000 bygninger ble truffet i disse slagene,  men Kongebyen er i ferd med å restaureres, og mange av bygningene bak murene framstår idag i sin gamle prakt.

Vi er altså i Sør-Vietnam. Grensa mellom nord og sør går noen mil nord for byen, med det som var en demilitariserte sonen fram til freden i 1975. Kanskje skyldes det været – sol/varmt – men folk virker mer pågående her. Selgerne mer innpåslitne. En sliten kar med sykkel har møtt opp utenfor gang å gang og mast om en guidet tur. Noen ganger blir man soft, som med den tynne, tannlause i går, som sa han hadde fire unger hjemme. Jeg ga ham 70 000 dong for en sykkeltur, som sikkert var langt over markedspris.

Ellers går det an å ta en rusletur og beskue alle de staselige  bygningene franskmennene etterlot seg. Og så har vi den flotte skulpturparken ved elva (ja, her er det også kunst Ringnes gjerne skulle tatt med seg).

Eller så er det rett og slett mulig å sette seg ned på en kafe og glane på disse underlige tobeinte som traver rundt. Gjerne med en Hue Beer på bordet, eller en Huda. Dette ølet har en spesiell historie. Da regimet åpna opp for markedsøkonomi på 80-tallet kasta noen av byens mer næringsvennlige sjeler blikket mot Danmark. Med u-hjelpsmidler og investeringer fra Tuborg stablet de et lokalt  bryggeri på beina. I dag produserer Huda (Hu=Hue, Da=Danmark) i lange baner og høye glass. Ølet er godt, det.

Reisetips

– Hue framstår i det hele tatt som en ryddig og (etter forholdene) rein by. Mye mas fra sykkel- og scooterdrosjer, men masser av gode hoteller og spisesteder. Mange rimelige spisesteder i Vo Thi Son: Hoa Vien, Hot Tuna, Shiva Shakti (indisk) og lille Sunlight Bar. Rose 2 i Chu Van An-gata er ok. Her er det en rekke småhoteller, bl.a. Nhu Phu – en femtilapp for natta, men stille og svært god standard.

– Kongebyen er et møst.

Hanoi, 20. januar 2013

Selvfølgelig må du ta den fire timer lange turen fra Hanoi og ut til Vietnams kanskje største turistattraksjon. Halong Bay er viden berømt som sine bortimot 2000 kalksteinsøyer og -klipper som er kastet hulter til bulter over et område på rundt 1500 kvkm. ute i den svære Tonkin-bukta. Her dreier det seg om et naturfenomen som er formet over tusener, ja, millioner av år. Ikke rart området står på UNESCOs verdensarvliste. Og selvfølgelig er det knyttet en masse myter til øyene og området. (Ha Long = nedstigende drage).

Vi plasseres ombord på en slag djunke-liknende sak av en båt og drar oss ganske sakte utover i det disige og mystiske havområdet, mens vi måper stadig mer over et  eventyraktig landskap som åpenbarer seg. Øy dukker opp bak øy, som igjen dukker opp ... Alle  fasonger og i ulike størrelser. Alle ubebodde, unntatt den aller største, Cat Ba, som også omfatter en nasjonalpark.

Etter en times rolig opplevelsestur er vi inne i det aller helligste. Her blir vi beordret opp i grottene. Og her er det snakk om volum. Vallhall  blir liten når vi sammenligner med kalksteinsgrottene i Halong Bay.

Inne i den vietnamesiske varianten av Middagsbukta kaster vi anker, for visst er vi på todagers cruise med overnatting og full pakke. En fredfylt stemning preger kvelden idet vi går til ro her inne i pollen, vegg i vegg med titalls av andre turistfylte båter. Rundt 300 båter skal visstnok være på farten i dette området samtidig i heiteste turistsesongen.

– Jeg visste ikke at det eksisterte et område så spesielt, utbryter amerikaneren i følget. De to chilenske jentene var like imponerte, og sikkert også argentineren, tyskerne, de to hollandske damene og ellers de andre nasjonalitetene som sov fredagsnatta i Halong Bay.

Sover her hver natt gjør noen titalls fiskere og kremmere som skor seg på den enorme turisttrafikken i området. Her er det virkelig  snakk om floating markets. Noen ganske enkle plankehytter er festet til flåter som ligger permanent mellom de steile fjellformasjonene. Her er det bare for besøkende å fortøye og bestille en stekt kylling, en bia (øl) eller en kajakktur. Alt ordnes for noen få dong, og inntektene trengs for den stadig voksende arme av fattige vietnamesere.

Og i godstolen på dekk, på supersakte gir hjemover, ja, der følte vi sjølve lykken i livet en stakket stund. Livet er ikke et verste man har ...

Kanskje var de lykkelige de fleste av dem vi passerte på veien også, sjøl om skitt, malingslitte hus og de humpete veier var mest iøyenfallende øst for hovedstaden. I Vietnam må  munnbind være en salgsvinner, for du finner knapt en selger langs veien eller en trafikant uten beskyttelse foran gebisset. Så ligger da smogen tjukk – og helsefarlig. Ser ut til at et er flest  kvinner som forebygger, det er vel de som er flinkest til å passe helsa si.

Flest kvinner er det også som bærer den karakteristiske spisse stråhatten – non. Også damene som passerer ute i gatene her og som dagstøtt triller på overfylte sykler med tilbud om alt fra smultboller til blomster – og ja, munnbind. Småhandelen florerer overalt. På de mest støvete og bedritne plassene selges det ferskt kjøtt og andre matvarer.

Overalt, både i by og landsbygda, ser vi også de høye, veldig smale murhusene. Arkitektoniske rariteter, især når de står aleine på ei åpen slette. Er dette reminisenser fra tida der folk betalte skatt etter størrelsen på fasaden? Aner ikke.

Men jeg aner det må være et sisyfosarbeid å feie en motorvei med sopelime, slik vi så de fire-fem damene holdt på med der ute på bygda. Trolig statslønna, og aldri arbeidsløse!

Så mange interessante mennesker man møter som globetrotter – vel, «globetrotter». Som folka fra Horten jeg møtte på flyet til Beijing.  De var på vei nedover kysten til møter med sine kinesiske forretningspartnere ifm. bygging av en oljerigg. Joda, kineserne snakker med oss fortsatt.

Så møtte jeg min nesten jevnaldrende fra et sted på vår hjemlige kyst, som hadde  chattet med dama i Bangkok i to måneder, og som nå var på vei til sitt første møte med henne, tre unger og potensiell svigermor. Jeg ønsket gudd løkk.

Så  blei jeg ikke videre kjent med dama på en oransje scooter som forsøkte å sjekke meg opp borti gata her i gamlebyen. Ville så gjerne ha meg med bakpå. Jeg takket nei, men ti meter etterpå var hun der igjen, og fikk et nytt nei. Da hun for tredje gang fikk avslag fra den vestlige rikingen, gassa hun på videre nedover, og så sikkert for seg en solid dagslønn hos en mer velvillig kunde. Myndighetene her har visstnok slått hardt ned på prostitusjon i det siste, men jenter på scooter gir seg ikke så lett ...

Jeg tok en kaffe på Gecko i stedet. Der kom jeg i snakk med Peter, antikvitetshandler fra Bornemouth. På vei til Kina for business. Samtalen dreide seg om mat, og slik ble jeg ledet over til den lokale turistguiden Ton, som søndag tok Reiserik med rundt i byen til mer sjeldent spise. I ei bakgate ble jeg presentert for stabler av av stekt hund, og etterpå måtte selvfølgelig Passopp fortæres. Min jomfruspising av grillet bikkje skjedde på Anh Tu, med noe som lignet på nanbrød og noen glass risbrennevin (39,5%) ved siden av. At det var en nytelse, ville være å ta hardt i, men eksotisk? Ja!

Søndag ser til å være en like travel dag som hverdagene. På en rundtur bakpå scooteren til Ton hadde jeg ikke bare hjertet i halsen, men utapå jakka, der vi sneide oss fram mellom trafikanter og gående i veldig trange gater. En ganske spesiell opplevelse var det å se vraket av  F52-bombeflyet som ble skutt ned over  byen 27. desember 1972. Ved spakene satt seinere presidentkandidat John McCain, som skjøt seg ut og ble redda. Vraket ligger der i ei sump, mellom boligblokker ganske midt i byen, som en påminnelse om den vanvittige bombingen av Hanoi i jula 1972. Ton mistet sjøl faren sin i denne sluttfasen av Amerikakrigen.

Ton har  gode engelskkunnskaper, og er heller ikke over en kopp kruttsterk vietnamesisk kaffe engstelig for i klartekst å ytre meningene sine om myndighetene, som måtte bygge opp et sterkt krigsherja land etter samlingen i 1975. Det er ingen hemmelighet at kommunistene styrer knallhardt og repressivt, men det er få slagord på veggene og tilsynelatende lite persondyrking å se – bortsett fra av salige Ho Chi Minh. På 80-tallet slo de inn på de de kalte en sosialistisk markedsøkonomi, og slapp til de stygge kapitalkreftene.

Men guiden min mener de fattige blir  flere og flere, og forskjellene på rik og fattig øker. Opposisjonelle har dårlige kår. De som ikke sitter fengslet, har emigrert. Regimefiendtlig litteratur lukes ut. Noen fri presse finnes ikke.

Ton har to barn, og skolegangen for dem må han streve for å betale. Gratis skole? Nei, her er politikerne bare opptatt av å grabbe til seg. Det er nå Tons mening.

Jeg liker maurtua Hanoi, jeg trives med den ikke-masete og litt smålåtne måten folk framtrer på. Nå har det blitt varmere også, men jeg har bestemt meg for å bevege meg i retning jernbanestasjonen. Vil se sola.

Reiseråd Hanoi

– Innta middagen på Newday Restaurant, 72 Ma May (Gamlebyen). God mat & blid betjening. Gå noen skritt ut til høyre og avslutt måltidet med  kaffe og dessert på Tamarind Cafe. Gulab Jamur er en indisk pastadeig innkokt i sirup – eksellent dessert. Lam er en veldig enkel café med 50-og 60-tallskunst på veggene. Særpreget. Gecko er ok.

Hanoi, 17. januar 2013

Jeg starta min første hele dag i Hanoi med å beskue et lik. Selvfølgelig er det Vietnams store leder og folkehelt, Ho Chi Minh, det er snakk om. En nysgjerrig bøling av vestlige turister blandet seg med horder av skoleklasser og stilte opp i duskregnet tidlig en torsdag morgen for å få noen sekunder sammen Onkel Ho. Her har han ligget balsamert siden mausoleet stod ferdig i 1975. Ho døde i 1969, før Vietnam ble samlet, og ønsket i utgangspunktet å bli kremert. Så skulle asken fordeles og begraves på tre steder i Vietnam. Men hans steile etterfølgere i kommunistpartiet ville det annerledes, og nå ligger  landsfaderen der til evig beskuelse, veldig bleik med sitt tynne fippskjegg nedover jakkekragen.

Køen gikk bemerkelsesverdig raskt unna, påskyndet av et arsenal hvitkledde soldater, som alltid står i giv akt i og rundt det prangende og ærverdige mausoleet. Avgudsdyrkelse? Kall det hva du vil, men jeg  tar gjerne av meg hatten for den store samlingsfiguren og krigshelten som sammen med sitt tapre folk banket amerikanerne ned i støvlene i den lange, og unødvendige, Vietnamkrigen. Eller Amerikakrigen som den kalles på disse kanter.

Mye kan sies om Vietnamkrigen, utkjempet som den ble i skyggen av den kalde krigen, og med Kina lurende oppe i lia. For de yngste er krigen glemt. Vi som vokste opp på 60- og 70-tallet har krigen fortsatt i friskt minne. Den blodige krigen med napalm og sennepsgass, og så mange tapte menneskeliv. Hue, Nha Trang, Mekong-deltaet er stedsnavn som vekker ekle minner. Vi husker ennå de de mange demonstrasjonstogene og de fengende slagordene: «Seier for FNL» og «Ned med USA-imperialismen». Det ble politisk bevissthet av slik, og for undertegnede å befinne seg her midt i Hanoi er nesten en litt ut av deg sjæl-opplevelse.

   

Men vi er stadig flere som noterer Vietnam på ferielista. Jeg ser mange hvitinger som lusker rundt i gatene her i den til dels franskinspirerte gamlebyen. Og vi blir godt mottatt, æille som ein. Slik jeg ble på Homey Hostel i Hang Be-gata, da jeg ankom onsdag ettermiddag. At området syder av liv er en underdrivelse. Her er vi midt i scooterland, og når alle de seks-sju millioner hanoiere skal ut på tohjulingen samtidig, blir det livat. Her kjøres det på kryss og tvers, og tutes i vilden sky. Fotgjengere tvinges ut i gata, for fortauene er fylt av parkerte yamahaer og gateselgere. Skal en krysse, er det med finslepen slalåmteknikk og hjertet i halsen. Underlig nok har jeg ennå ikke observert en eneste påkjørsel.

Det er ikke spesielt varmt Hanoi for tida. Det har regnet, og jeg har måttet gå til anskaffelse av paraply.  Dette er slik vær en kan regne med her nord i januar, og de innfødte hutrer seg fram med ulluer og tjukke jakker. Jeg skulle gjerne hatt med de pluss 30 jeg opplevde under mellomlandingen i Bangkok.

Dit kom jeg for øvrig bagasjeløs, etter at sekken ble borte et eller annet sted på den lange strekningen Oslo-Stockholm-Beijing-Bangkok. For første gang i mitt lange reiseliv opplevde jeg at bagasjen ikke fulgte med. Jeg la meg stuptrøtt, men i trygg forvissning om at den ville dukke opp. Og det gjorde den. Etter endelig å ha sovna etter noen og tredve søvnløse timer på fly og flyplasser, ringer det opp fra resepsjonen på Convenient Hotel klokka halv to på natta. Flyplassens Tore hadde kommet på sporet av den røde ryggsekken til Reiserik, og brakte den umiddelbart til rom 307. Topp service av folka på Suvarnabumi airport!

Topp innsats også av folka på dette litt kummerlige Homey, et typisk backpackerhotell med små, vindusløse rom og steile, smale trapper. Fri nettilgang, men den er ustabil. Frokosten står i stil. En av de mange gutta på hotellet tok med seg en loff i neven, stekte et egg og leverte en kopp pulverkaffe på et rom i femte etasje der Mattilsynet aldri har vært. Breakfast included, vel, vel ... Men er man backpacker, så er man det.

15 dollar døgnet betaler jeg for herligheten. Hvor mange dong det blir, orker jeg ikke å regne ut i farten. Da jeg veksla inn en 50-dollarseddel på flyplassen, var jeg plutselig millionær, og vel så det. Her i Vietnam gjelder det om å holde orden på nullene ...

Reiseråd Hanoi

-   Book gjerne inn på Homey om du vil bo billig, men byen  er full  av hoteller i alle prisklasser.

-   Du kan betale med amerikanske dollar eller den lokale valutaen, dong. Godt utbygd med kortautomater (ATM).

1. -  Ta med klær beregnet på årstida. Nå kaldt i nord, varmt i sør.